Blink

Du treffer meg, og jeg blir lys. Jeg blir større enn jeg egentlig er, jeg er lys, og jeg stråler og glimrer og jeg er energi og jeg når ut til de mørkeste krokene og ingen unnslipper meg fordi du traff meg.

Alt du treffer blir lys. Naturen, trærne strekker seg og forlenger strålene som reflekteres ut og inn og gjennom og forbi. Veien er lys, boka mi er lys, min venn og jeg er lys.

Og uansett om jeg går i mørket, så er jeg lys.
Du traff meg.
Det gjorde vondt, det er et krater som dekker hele meg.

Og jeg er lys.

Advertisements
Blink

Høstnatta

Damen er oppriktig, nysgjerrig, alt hun sier er spørrende, men ikke svakt, hun vet hvem hun er, hun vet hva hun mener. Håret henger i tjafser rundt ansiktet. Hun er vakker som Saltfjellet. Hun forteller ham, en fremmed og litt mer edru mann på andre siden av midtgangen hva han skal tenke. Stemmen er avbalansert, melodiøs, en smule bedøvet når hun ler. Hun heia på meg da jeg kom løpende for å rekke bussen. Ansiktet, lyst i høstnatta, en kontrast til den harde asfalten jeg løper på. Stive trær raslet av latter, jeg hørte dem nok.

Det er natt, menneskene har endelig våkna.

(Bodø, høstferien 2016)

Høstnatta

Pinse

Etter påske har det vært tørt. Ordene ble som sand i munnen, som en uønska klem. Klisjéer, ubrukelige og upassende, overalt. 

I går kjente jeg hvordan regnet trillet over jakken, steinen jeg satt på, ansiktet mitt. Det samlet seg i hendene mine, i skoene mine, rant ned i havet. 

I går satt jeg ved havet og lot meg treffe av ord igjen. De var som saltvann, og nå som mine egne ord igjen bølger seg over papiret lener jeg meg tilbake, trekker pusten helt ned og kjenner at jeg flyter. 


I dag triller ordene fra pennen, svarte snirkler på hvitt papir. Arket tar imot, det bærer alle ordene mine, ordene som bærer meg.

 

Pinse

Fra togturen

Johan Borgen har flere historier om mennesker som tenker for mye. Det er diagnosen man gjerne får fra de som tenker akkurat passe. Tenker for mye. Vi tar toget for langt fordi vi glemmer å gå av på riktig stopp, så blir vi sittende og tenke disse nye fremmede tankene som suser forbi.

Det er bare tøv at jeg tenker for mye. Jeg tenker ikke for mye. Jeg sover for lite. Det er nesten det samme, men ikke helt. Jeg skriver for lite, synger for lite, gir faen for lite, går i kirken for lite. Det blir det kanskje en slutt på nå.

Men først skal jeg tenke sove.

Fra togturen

Ribba rom

Jeg har begynt å pakke.

Hver dag legger jeg noe i en eske og tenker på at vi skal flytte, hele jeg skal flytte bort.

Jeg har begynt å pakke.

Det er så mange minner som trenger seg på for hver ting jeg tar opp. Hun som ga meg boka “fordi den ser ut som en bok du kunne lest”, han som sendte postkort “fordi du liker postkort”, de som sneik seg inn på rommet mitt for å rydde. Alle invitasjonene. Alle kaffekoppene. Alle tårene. Alle klærne. Tiden de har gitt meg. Jeg har lånt og fått og stjålet mye gjennom tre år på internat.

Jeg har begynt å pakke.

Varsomt pakker jeg inn, pakker ned, pakker bort. Vil ikke at noe skal bli ødelagt. Men også det med skår, riper, hull, det som har blitt ødelagt får bli med videre. Alt kan komme til nytte i en fremtid som er ukjent. 

Rundt meg er stumme vegger.

Ribba rom