Pinse

Etter påske har det vært tørt. Ordene ble som sand i munnen, som en uønska klem. Klisjéer, ubrukelige og upassende, overalt. 

I går kjente jeg hvordan regnet trillet over jakken, steinen jeg satt på, ansiktet mitt. Det samlet seg i hendene mine, i skoene mine, rant ned i havet. 

I går satt jeg ved havet og lot meg treffe av ord igjen. De var som saltvann, og nå som mine egne ord igjen bølger seg over papiret lener jeg meg tilbake, trekker pusten helt ned og kjenner at jeg flyter. 


I dag triller ordene fra pennen, svarte snirkler på hvitt papir. Arket tar imot, det bærer alle ordene mine, ordene som bærer meg.

 

Pinse

Fra togturen

Johan Borgen har flere historier om mennesker som tenker for mye. Det er diagnosen man gjerne får fra de som tenker akkurat passe. Tenker for mye. Vi tar toget for langt fordi vi glemmer å gå av på riktig stopp, så blir vi sittende og tenke disse nye fremmede tankene som suser forbi.

Det er bare tøv at jeg tenker for mye. Jeg tenker ikke for mye. Jeg sover for lite. Det er nesten det samme, men ikke helt. Jeg skriver for lite, synger for lite, gir faen for lite, går i kirken for lite. Det blir det kanskje en slutt på nå.

Men først skal jeg tenke sove.

Fra togturen

Ribba rom

Jeg har begynt å pakke.

Hver dag legger jeg noe i en eske og tenker på at vi skal flytte, hele jeg skal flytte bort.

Jeg har begynt å pakke.

Det er så mange minner som trenger seg på for hver ting jeg tar opp. Hun som ga meg boka “fordi den ser ut som en bok du kunne lest”, han som sendte postkort “fordi du liker postkort”, de som sneik seg inn på rommet mitt for å rydde. Alle invitasjonene. Alle kaffekoppene. Alle tårene. Alle klærne. Tiden de har gitt meg. Jeg har lånt og fått og stjålet mye gjennom tre år på internat.

Jeg har begynt å pakke.

Varsomt pakker jeg inn, pakker ned, pakker bort. Vil ikke at noe skal bli ødelagt. Men også det med skår, riper, hull, det som har blitt ødelagt får bli med videre. Alt kan komme til nytte i en fremtid som er ukjent. 

Rundt meg er stumme vegger.

Ribba rom

Fra roteskuffa

Jeg synger en sang

den er ikke lang. 

Hvet du hva den handler om?

Den handler om en familie som

dro ut på tur en dag i april. 

De kjørte mange mil. 

i en søt liten trekkoppbil. 

MER EN 7 mil gikk ikke

for tilslutt fikk minstemann hikke

De tokk inn i et pensjonat

og der var ingen lat. 

De vasket opp hver eneste kopp. 

Neste dag så dro de hjem 

alle fem


(Skrevet i 2006, en halv evighet siden.)

Fra roteskuffa

Havsang

Jeg er i åpen båt

i ukjent farvann

Det står venner på land

noen vinker andre roper

“kom tilbake, kom tilbake hit”

Men vinden og strømmen

drar meg med seg

Jeg har rodd mot land så lenge

orker ikke ett åretak til

Jeg er uten mat

omgitt av udrikkelig vann

De skriker

“ro”

Jeg ser mot horisonten

seiler mot sola

og undrer

Havsang