Fra roteskuffa

Jeg synger en sang

den er ikke lang. 

Hvet du hva den handler om?

Den handler om en familie som

dro ut på tur en dag i april. 

De kjørte mange mil. 

i en søt liten trekkoppbil. 

MER EN 7 mil gikk ikke

for tilslutt fikk minstemann hikke

De tokk inn i et pensjonat

og der var ingen lat. 

De vasket opp hver eneste kopp. 

Neste dag så dro de hjem 

alle fem


(Skrevet i 2006, en halv evighet siden.)

Fra roteskuffa

Havsang

Jeg er i åpen båt

i ukjent farvann

Det står venner på land

noen vinker andre roper

“kom tilbake, kom tilbake hit”

Men vinden og strømmen

drar meg med seg

Jeg har rodd mot land så lenge

orker ikke ett åretak til

Jeg er uten mat

omgitt av udrikkelig vann

De skriker

“ro”

Jeg ser mot horisonten

seiler mot sola

og undrer

Havsang

Reisedagbok

En følelse klorte seg fast i ryggsøyla mi og nekter å slippe taket.

 

Jeg er på mitt livs reise

veksler mellom buss og tog og fly og trasking

en og annen bil stopper

jeg tør å sette meg inn de fleste dagene.

Det er fryktelig slitsomt og vakkert.

 

Landskapet er i konstant endring

jeg er et nytt menneske etter hver natt

gudsbildet får nye farger

etterhvert som det slites.

 

Jorda er den samme

jeg er fortsatt like menneskelig

Gud er.

 

Ingenting er nytt

men jeg blir like overrasket

hver morgen.

Reisedagbok

Et innlegg uten utropstegn.

For to år siden bestemte jeg meg for å begynne å skrive igjen. Da jeg var lita var å dikte frem tragiske historier, parallelle univers, magiske mennesker et arbeid jeg tok svært seriøst. Men noen ganger glemmer man seg, man glemmer seg selv, det skjedde meg en gang på ungdomsskolen tror jeg, kanskje før. Jeg sluttet å skrive. Men i 2015 bestemte jeg meg for å begynne igjen.

Dagbok, notatbøker, brev, blogg. Jeg husker jeg spekulerte i hva jeg kunne skrive, om jeg kunne skrive, om jeg var gammel nok, flink nok, reflektert nok. Erfaren nok. Ja og nei. Kanskje. Jeg visste ikke, sånne ting kan man kanskje aldri vite.

Jeg bestemte meg for å prøve, for min egen del, for å øve meg, for å ikke angre på at jeg ikke gjorde dette for fem år siden om fem år. Jeg hadde sletta tre tidligere blogger, jeg hadde lest gamle innlegg og vært så flau over innholdet og utropstegnene og takknemlig for de beskjedne lesertallene. Nå var siden blank atter en gang.

Når jeg ser tilbake på de første innleggene her inne blir jeg også litt flau. Jeg har gått over hver paragraf med en mental rødpenn, men uten å redigere. Det er noe fint med å få følge sin egen utvikling, la seg selv prøve, feile, prøve, få til. Det er greit, lov, nødvendig. Det er godt å få dele, lette hjertet sitt, kjenne at ordene kan treffe og bære og holde og virke. Og at de kan forsvinne, bli oversett eller misforstått, men fortsatt være like viktige å skrive ned.


Skriver for å huske.
Skriver for å lære.
For å huske å lære
og å lære å huske.


Et innlegg uten utropstegn.

Oppvekst

Ibsen ledet meg inn i tanker
som strakk og bøyde og inviterte
Gaarder gjorde meg hjemløs
en tre tusen år gammel mann ga meg håp
der han satt på askehaugen
forlatt og ensom og syk
Havboka ga meg hjemlengsel
Boktyven fikk meg til å gråte
van Gogh trøstet med varme strøk

i alt har Du vært trofast
alle mine sidesprang og nye bekjentskaper
stod ikke en sjanse mot Deg
Du ventet på nattbordet
trofast
snakket gjennom andre
lærte meg å finne
og å bli funnet
Du holdt meg i hånda
gjennom lange mørke tankeganger
var mitt hjem da alt raste

Håpet vi har klynget oss til i tusenvis av år
holdt meg da jeg gråt

Processed with VSCOcam with t1 preset

Oppvekst

Vendelser

I dag snur sola. 

I dag snur du deg. I dag snur alle seg.

Jeg snur meg mot deg, i håp om å få sagt hva jeg vil før hjertet og hjernen snur ryggen mot meg, svikter. 

Du skal snu deg snart, du og, men ingen av oss vet hvilken vei. 

Gud vet, og i sin godhet snur han de regntunge skyene som truer i horisonten. Et tegn til trøst? 

Du snur på plata, skifter sang. 
En tipptippoldemor snur seg i grava. 

Kanskje er sola og lykken samme sak. 

I dag snur sola. 


Bildet er tatt av Sofie Arnesen

Vendelser